Riksen - Dag 4

Så, dag 4 må vel i retrospekt kunne sies å ha vært en ettertankenes dag, i alle fall for fars del.

Det er fascinerende å reflektere over hvor mange tanker og ikke minst følelser, som skapes når ditt lille,forsvarsløse og helt uskyldige barn, utsettes for ting du bare skulle ønske å skåne henne for.
Alt fra frustrasjon, via angst og bekymring, til sinne og redsel.... Som når sykepleieren skulle fjerne ett dren fra hodet til Leonora igår, noe som er bare helt ubeskrivelig forferdelig å tenke på.. Skal ikke skrive mer inngående om hva det innebærer, da det faktisk har vært en del lesere av de siste dagers oppdateringer :)
Men for å si det enkelt, så ble vi rådet av pleierne å forlate rommet når det skulle utføres, fordi det pleide ikke å være noe greit for foreldrene å være med på...
Kari er jo beinhard og herdet ift slike ting gjennom jobben sin, så hun stusset ikke ett sekund en gang, hun skulle bli.
Jeg derimot, kjente min begrensning, og forlot rommet, men utålmodig som jeg er av natur, samt ett slags behov for å være der for datteren min, drev meg inn igjen, for tidlig....

Jeg burde ventet, for å si det sånn..... Det var ikke behagelig for verken Leonora, eller meg, og her var jeg innom hele følelsesspekteret på veldig kort tid.... Frustrasjon, maktesløshet og faktisk i grenseland mot sinne, mot sykepleieren. Det innebar helt åpenbart nokså store smerter for Leonora, og jeg opplevde at jeg i ett slags behov for å beskytte henne mot mer smerter, hadde impulser som fristet meg til å gripe inn...

Det gjorde jeg selvsagt ikke, og når det endelig var over, etter noe som føltes som en halvtime, så var skatten vår så utslitt, at hun sloknet umiddelbart..!!

Så.... De sa jo at hevelsene normalt toppet seg på dag 3 etter operasjon, og det gjorde det også...
Når vi idag trippet inn på lugaren der gulljenten vår allerede var på gang, så var det nokså heftig det synet som møtte oss!!! Eller, det blir litt feil, for det var vel snarere mangelen på syn som møtte oss, fullstending mangel!
Med det mener jeg at Leonora var så voldsomt opphovnet rundt øye/ pannepartiet idag, at det nesten ikke var til å tro!
Rød, hoven og fullstendig blind!!

Men trallet i vei, og virket ikke å ta det veldig tungt sånn tidlig på dagen ihvertfall, så lenge hun kjente tryggheten av mamma&pappa i nærheten :) ...

Men det var nok litt frustrerende, og vekdig, veldig slitsomt å prøve å orientere seg og følge med uten å se noen ting, for en som er vant til å SUGE til seg alt av inntrykk i nærheten, som ett sort hull sluker alt som kommer i dets vei!
Så også denne dagen har vært preget av mye sitting, venting og som nevnt, tid til ettertanke, og takknemlighet.

Jeg har styrt litt rundt her, og faktisk vært hos legen selv idag, mens Kari har sittet trofast ved Leonoras side hele dagen :)
Kari er jo slik, trofastheten og tryggheten selv, selv om tålmodigheten ikke alltid strekker til.. hos henne heller kan jeg vel tillegge, så er hun jo kjærligheten selv, og ivrer jo som få etter å dele denne villig ut. Så det er ikke mange bevegelsene som skal til i Leonoras seng, før mor henger over kanten :
"åååå, ska du opp å kose vennen :)!" hehehe.. jeg må le litt... Men så fantastisk det må være å ha en slik mamma, og spesielt i denne situasjonen!!

Det har jo vært frustrerende å se på jenten vår famle rundt med de verste blåklokkene i manns minne, litt som Mike Tyson i glansdagene, og til slutt begynte det å røyne litt på tålmodet til den lille engelen vår. Spesielt da vi skulle gi henne grøt, da ble hun frustret altså.... Satt å gapte alle veier, litt sånn forsiktig og lyttende, som for å høre hvor skjeen var hen :) Vi måtte jo flire litt av henne også da...:)
Men da hun våknet etter siste ettermiddagsluren idag, når jeg tok henne opp igjen, så registrerte vi plutselig at hun skakket hodet mot mamma,og da så vi plutselig en liten glipe på øyet igjen!!
Og det var bare som en åpenbaring fra himmelen, for hele familien, plutselig var vi "sammen" igjen... Og det tok omtrent, njaaaa, fire sekunder, før hun peilet seg først inn på mammas telefon :
"Den der kjenner jeg....smatt-smatt-smatt...mmmmm like god som vanlig...."'
Så en avis :
"hmm tror jeg har gått glipp av noe de siste dagene...." krølle-rive-riste-kaste.... Hva er neste post ? ...

Så, det går virkelig rette veien med gullet, også iflg legen, på visittrunden...
Han mente at dersom utviklingen fortsetter, så kan vi trolig reise hjem lørdag/søndag... Fantastiske nyheter!

Det som både Kari og jeg er helt imponert over, og som virkelig har gått opp for oss i løpet av dagen, er Leonoras helt vanvittige tilpasningsevne!!!
Ikke èn gang hele uken har hun skreket av misnøye, som følge av situasjonen.
Selvfølgelig når hun har vært sulten, trøtt og de vanlige greiene, men ikke èn eneste gang i protest mot situasjonene hun plutselig har vært tvunget til å innfinne seg i!
Det er så imponerende, og forteller meg bare at hun er trygg, sterk og tilfreds, uansett omstendighet, noen forutsetninger som garantert vil bringe henne langt her i livet!!
Barns evne til omstilling er enorm!!

Jaja... Det var den dagen, og far har trukket seg ensom tilbake til cockpiten, mens mor igjen er der hvor hun aller helst vil være nå! Ved sin høyst elskede datters side.... :)

Imorgen skal far på skolen i Nydalen hele dagen, så mor og datter skal kose seg alene, og kanskje få litt besøk av noen venninner :)

Husk :
Livet handler ikke så mye om hvordan du har det, men mer om hvordan du tar det -