Vi lever!!

 Ja, i aller beste velgående! Og vi er blitt til fire!! 

Det er jo da over fire måneder siden. 

Den 14. Oktober-12 kom vår kjære, Prins Julian! 

Helt perfekt, helt utrolig deilig og nydelig! 

 Leonora er verdens mest stolte storesøster. Her er deres første møte. Og Leonora tok  

lillebror inntil hjertet sitt med det samme. En kjempeflink storesøster! 

 En utrolig fin gutt, som er som snytt ut av nesen på pappaen!

 Han er bare helt fantastisk nydelig!

Leonora er blitt ei skikkelig stor jente. Utrolig god, samtidig som hun er høyt og lavt, og over alt! 

Livet handler mye barna for tiden, og det er fantastisk. 

Men menigheten vår er også en stor del av livet vårt. 

Trives så godt der, med så mange bra venner, og småbarnsfamilier! 

 Vi må ha noen skrytebilder av gullskattene

 Ikke lenge til hun smører maten sin selv, den frøkna der!

 Ekte søskenkjærlighet...

 Første gang med ski på beina. Ikke noe braksuksess som dere ser. Her med både foreldre, tanter og farmor og farfar som tilskuere. Det gjør det ikke akkurat bedre!

Jul i hus. Ble feiret med alle besteforeldene til Leonora og Julian, pluss tantene fra Bergen!

 1. Januar ble vår nydelige rampejente to år! 

Jeg tenkte lissom at jeg må jo skrive enormt mye for å ta igjen alt det forsømte. Men så innser jeg jo at det vil vel bli i meste laget, og at det fører til at de som i det hele tatt orker å ta bry til å titte innom her, ikke gjør det igjen! 

Så det blir noen bilder her, og de taler jo en del for seg selv. 

Vi nyter mye tid hjemme. Jeg er i permisjon med Julian, og Thomas har byttet beite ifht jobb. Er blitt delvis turnusarbeider (hvilende nattevakt) og menighetsarbeider, 50-50. Så det er en utrolig spennende og annerledes hverdag for oss. Det gir oss en ro og barna mye tid her hjemme. Utrolig verdifullt. Leonora går 60% i barnehagen. Stortrives, og elsker barnehagen sin. Samtidig som jeg ser at hun nyter å være hjemme også. Så vi kan klare å fortsette med å ha henne der bare tre dager i uken, helt fram til neste år. Så blir det jo spennende når min arbeidshverdag tar fatt. Jeg begynner allerede å smågrue meg litt. Men jeg vil heller nyte øyeblikkene her hjemme og med disse gullungene. Hvert smil, hver lille, nye tann, hvert nye ord, hver nye oppdagelse de begge gjør, alle våte suss fra de begge (ja, for ikke å snakke om mannen`s ;) )

Og rammene rundt dette hjemmelivet er jo en stor velsignelse fra Herren. Huset vårt er blitt så godt å leve i. Masse ny isolasjon og nye vinduer gjør huset så mye varmere og bedre. Et stort, deilig kjøkken, med oppvaskmaskin og god plass, nytt bad like ved soverommet (før måtte vi løpe ned, og gjennom en iskald yttergant). Ja det er virkelig fantastisk. 

 Kjøkkenet og stuen er ikke til å kjenne igjen. Har slått ut veggen mellom den gamle stuen og kjøkkenet, samtidig som vi har bygget på en stor, ny stue. Så vi er så velsignet med utrolig god plass! 

 En sped begynnelse på Green-gate samlingen min! 

 Midt benken nærmest her, var det en vegg tidligere

 Ny stue, med god plass og en veldig fin utsikt, som ikke var mye å se til på dette bildet

Tv-krok i den "gamle" stuen

Vanlig hverdag!

Den fine golfmatta vår etter traktoren og gravemaskinen har ødelagt idyllen (enn så lenge)


Sprenging på gang

Ivrige naboer må jo også titte bort å se hva i granskauen vi holder på med

Vinterdressen er allerede tatt i bruk!

I høstferien hadde vi besøk av farmor og farfar, og tante Amanda og tante Victoria!

Alt annet enn mine egne leker er gøy. Her i kjøkkenkroken til mamma!

Morfar er utrolig glad i meg, og elsker å leke med meg. Nå er han endelig blitt frisk i armen, slik at han kan begynne å bygge på huset vårt!

Pottetrening har gitt gode resultater!

Tante Vicy er utrolig flink og tålmodig med meg!

Hei igjen alle sammen! Da er det veldig lenge siden sist. Og siden det er blitt sendt noen hint helt fra America der onkel Cato har besøk av Bestemor og Bestefar /Oldermor og Olderfar, trengtes det en oppdatering med noen bilder av gullet vårt. "For det er jo på barna man ser at tiden flyr". Er det ikke så det heter? Ihvertfall så gjør vi det. Leonora kom seg veldig fint etter operasjonen, foruten en kraftig crp-stingning som hun bekjempet selv, da vi var inne til kontroll og fjerning av agraffer. Hun krabber rundt på alle fire i ett tempo de fleste strever med å følge, og hun reiser seg opp og tar fatt i alt innen rekkevidde. Og da mener jeg ALT. Helt utrolig travel og nyskjerrig hun der er. Min søster passet henne natt til igår, og til litt utpå dagen igår. Hun fikk virkelig kjørt seg. "Hun er jo overalt, og så utrolig aktiv" var tantes ord. Og det stemmer nok. Sa på forhånd at det er nok god prevensjon å han henne her på besøk en natt og en formiddag. Og det var det, i følge søster. Lille gull holdt det gående to timer den natten. Men det skal være sagt at det gjør hun ikke hjemme. Her sover hun rundt om natten. Men litt annerledes å sove borte vettu.

Hverdagen har inntatt oss for fult, og deilig er det. Det er vel en av grunnene til at det ikke er blitt så masse oppdateringer her. Men nå begynner derimot en litt mer rotete og spenennende hverdag her på Hurvenes. Vi har nemlig fått klarert tomten ferdig i helgen. Det har vært noen kjempeflinke karer, blant annet naboen vår, som har gravd, sprengt og borret her i dagesvis. Det eneste triste er at jeg til min store forskrekkelse så at de tok knekken på det tredje epletreet vårt også. Hadde klamret mitt håp til det, siden det var det siste. Det er lissom ikke bare å plante ett nytt. Tar jo 60 år før de blir så fine som de var. Men som Thomas sier så "kan vi ikke få i pose og sekk bestandig". Men nå er er det ihvertfall gruslagt, og helt klart til mandag. Da kommer nemlig min pappa for å mure grunnmuren på det nye tilbygget. Må få opp den før frosten kommer. Han får meg seg broren sin i begynnelsen, siden han også er byggmester og de to hjelper hverandre innimellom. Så da er det nok ikke lenge før de har smelt opp grunnmuren og reisverket. Det blir veldig spennende å se hvordan det tar seg ut etterhvert. Ellers holder jeg på å drukne i interiørblad og kataloger av alle slag, i tillegg til at natten gjerne går med til å kverne på diverse løsninger på blant annet kjøkken og bad. Mens Thomas driver harde forhandlinger på materialer og sånt med sine levrandører. Best mulig kvalitet til billigst mulig pris er jo det vi ønsker. Ja rett og slett i "pose og sekk". Så får vi se hvordan det blir. Bildene øverst er fra spreningen og gravingen i hagen.

Home, sweet home!!

Trygt hjemme i sin egen seng igjen. PS: Bildene kommer i motsatt rekkefølge her!

Noe medisiner innabords, men du så nydelig likevel!

Første kos på fanget på over 1 1/2 døgn. Da var puppen god som gull igjen!

Her begynner hevelsene å balle på seg

Et forferdelig godt, men samtidig smertefullt gjensyn med gullet vårt!
En uskyldig skatt, helt uvitende om hva denne dagen skal bringe!

Vel plassert hjemme på Hurvenes igjen, alle tre, og ikke minst Kajsa!

Det er rart med det, men Thomas og jeg snakket om det at det føles så uriktig å legge ut bilder av Leonora mens det sto på som verst der på Riksen. Leonora var så skjør og annerledes. Mens nå når ting begynner å bli litt det vante, kjennes det bedre ut å legge ut noen små glimt av den fantastiske tapre prinsessen vår. VI ELSKER DEG, LEONORA-SKATTEN VÅR!

Hun viste seg som hun alltid pleier, å være en utrolig sterkt og tapper jente, og legene syns hun kom seg så fort. Dermed fikk vi dra hjem såpass tidlig. Vi er på permisjon, siden hun fortsatt har hodet fullt av (50-60 stk ) agraffer (stifter) i operasjonssåret. Jeg og snuppa reiser inn igjen på torsdag, og fredag blir det en lettere narkose for å fjerne alle disse. Regner med det ville blitt mye å forlange at hun skal sitte i ro, og tåle all den luggingen det kommer til å bli.

Hun er virkelig tilbake i sitt ess. Jeg, som Thomas, forundrer meg over hvordan barna kommer seg etter sånne inngrep. Hadde jeg vært i hennes situasjon, kan jeg ikke forestille meg at jeg hadde orket å komme meg på beina med det første. Ville følt meg fullstendig mørbanket. Men barna skjønner ikke sånt, og hun er enda så liten, at hun ikke bruker denne "synes synd på meg selv"-metoden for å slippe å gjøre noe. Hun kryper rundt og pjaller i vei.

Så idag, var det familiemiddag på tapetet. Tøffingen vår har fått pakker og masse oppmerskomhet. Ingen tvil om hvem som var familieselskapets blide og strålende midtpunkt!!

Thomas fikk revet seg løs fra bøkene sine. Han har allerede fått litt panikk her, dermed er det jeg som skriver idag. Han var på forelesninger som sagt, og det viser seg å være en del å sette seg inn i. For dere som ikke har fått med seg det, så tar han noen nettstudier i ledelse ved BI. Jeg syns jo det er kjempe positivt at han hopper i det. Og jeg tror ikke det nødvendigvis trenger å bety at vi får så mye mindre tid sammen, som kjærester og familie. Men det handler nok mye om prioriteringer (og en stor porsjon disiplin). Han foreslo for meg for en tid tilbake at jeg måtte sette opp et forslag til hvordan han kunne gjøre dette, i og med at det er vel husfruen som har mest disiplin og orden i sakene av oss to. Ikke noe problem sa jeg; "Du kutter ut TV, og leser de kveldene jeg er ute (evnt på kveldsvakt), etter Leonora er lagt. Også er jeg fan av planer, og syns du skal skrive slavisk plan for tidene du leser (og da mener jeg slavisk, typisk 11-1145: lese, 1145-1200: kaffe og kos, 1200-...lese...osv." Jeg har jo større sosiale behov enn Thomas, og dermed kan han dyrke disse bøkene mens jeg dyrker mine sosiale behov. Og avlått TV en uke = omkring 10-12 timer kanskje!? Så dette skal vi klare!

Så det er med et lettet hjertet jeg legger meg i kveld, mtp hvordan det føltes for eksakt en uke siden! Skal kose med skatten på stuegulvet i morgen, og ikke på disse krækselige sykehusgulvene. Gleder meg til en ny uke!! Ønsker alle sammen en kjempefin uke!! Mannen hilser jo selvsagt. Og veldig koselig om noen som stikker innom slenger inn en kommentar. Alltid gøy å vite at det er noen der ute som gidder lese dette pjattet.

Riksen - Dag 5

Heia alle sammen der!! Det er den bredere halvdel som skriver litt i dag!! Men det blir jo som å hoppe etter Wirkola, for Thomas er helt unik til sånt! Stolt av mannen min altså!
Og vi to er utrolig glad for og takknemlig for at så mange har oppmuntret og støttet oss sånn hele denne uken! Thomas har jo så fint fortalt om hvordan det har føltes på kroppen og i hjertet, det å overgi den dyreste skatten vår i hendene til de her på Riksen. Men det skal sies, at det har gått over all forventing. Og det velger vi å si Takk og Lov for! For vi tror jo på en Gud som har omsorg for oss, og hører bønner når vi ber!
Da vi sto opp idag, begynnte Leonora å vise litt sin fortvilelse over at hun ikke kunne åpne øynene sine idag heller. Men hun har virkelig hatt godt mot, og etter hver liten middagslur har hun smått kunne se litt mer og mer. Det er fantastisk å se hvor fort hun kommer seg, og det syns legen også. Han mener vi kan reise hjem i morgen, så lenge Leonora får i seg noen forferdelig vonde tabletter (Medrol=kortisonpreparat). De gir en sånn ettersmak at hun fnyser i lang tid etter hun har fått den.
Thomas har vært på BI idag, han skal jo bli travel småbarspappa med full jobb, halvt studie, husrenovering og alt det der. Så dette blir spennende, når vi endelig får landet hjemme igjen...

Kari fikk en tlf her, så pappa får avslutte her, så vi blir ferdig, og kommer oss opp på rommet igjen ;)
Det var jo spennende å begynne på skolen igjen, og enda mer spennende å se når jeg kom tilbake til sykehuset, og fikk se at gulleklumpen virkelig kunne se med begge øynene igjen!
Så det har vært en fantastisk dag idag, med milesteg i riktig retning, og vi er overlykkelig over å se utviklingen, og se at vi allerede kan se at det har effekt, det voldsomme inngrepet hun har vært igjennom...
Noen dager til, eller uker kanskje, så er det kun ett arr igjen i hodebunnen som vitner om hva som har skjedd, noe som aldri vil gi henne noen bekymring, sannsynligvis, og det er jo helt utrolig!!

Vi trekker oss tilbake, og nyter en stund sammen alle tre her, når bekymringer og hevelser begynner å avta, og Leonora kan leke og kose seg igjen sammen med oss.

Good night :)

Riksen - Dag 4

Så, dag 4 må vel i retrospekt kunne sies å ha vært en ettertankenes dag, i alle fall for fars del.

Det er fascinerende å reflektere over hvor mange tanker og ikke minst følelser, som skapes når ditt lille,forsvarsløse og helt uskyldige barn, utsettes for ting du bare skulle ønske å skåne henne for.
Alt fra frustrasjon, via angst og bekymring, til sinne og redsel.... Som når sykepleieren skulle fjerne ett dren fra hodet til Leonora igår, noe som er bare helt ubeskrivelig forferdelig å tenke på.. Skal ikke skrive mer inngående om hva det innebærer, da det faktisk har vært en del lesere av de siste dagers oppdateringer :)
Men for å si det enkelt, så ble vi rådet av pleierne å forlate rommet når det skulle utføres, fordi det pleide ikke å være noe greit for foreldrene å være med på...
Kari er jo beinhard og herdet ift slike ting gjennom jobben sin, så hun stusset ikke ett sekund en gang, hun skulle bli.
Jeg derimot, kjente min begrensning, og forlot rommet, men utålmodig som jeg er av natur, samt ett slags behov for å være der for datteren min, drev meg inn igjen, for tidlig....

Jeg burde ventet, for å si det sånn..... Det var ikke behagelig for verken Leonora, eller meg, og her var jeg innom hele følelsesspekteret på veldig kort tid.... Frustrasjon, maktesløshet og faktisk i grenseland mot sinne, mot sykepleieren. Det innebar helt åpenbart nokså store smerter for Leonora, og jeg opplevde at jeg i ett slags behov for å beskytte henne mot mer smerter, hadde impulser som fristet meg til å gripe inn...

Det gjorde jeg selvsagt ikke, og når det endelig var over, etter noe som føltes som en halvtime, så var skatten vår så utslitt, at hun sloknet umiddelbart..!!

Så.... De sa jo at hevelsene normalt toppet seg på dag 3 etter operasjon, og det gjorde det også...
Når vi idag trippet inn på lugaren der gulljenten vår allerede var på gang, så var det nokså heftig det synet som møtte oss!!! Eller, det blir litt feil, for det var vel snarere mangelen på syn som møtte oss, fullstending mangel!
Med det mener jeg at Leonora var så voldsomt opphovnet rundt øye/ pannepartiet idag, at det nesten ikke var til å tro!
Rød, hoven og fullstendig blind!!

Men trallet i vei, og virket ikke å ta det veldig tungt sånn tidlig på dagen ihvertfall, så lenge hun kjente tryggheten av mamma&pappa i nærheten :) ...

Men det var nok litt frustrerende, og vekdig, veldig slitsomt å prøve å orientere seg og følge med uten å se noen ting, for en som er vant til å SUGE til seg alt av inntrykk i nærheten, som ett sort hull sluker alt som kommer i dets vei!
Så også denne dagen har vært preget av mye sitting, venting og som nevnt, tid til ettertanke, og takknemlighet.

Jeg har styrt litt rundt her, og faktisk vært hos legen selv idag, mens Kari har sittet trofast ved Leonoras side hele dagen :)
Kari er jo slik, trofastheten og tryggheten selv, selv om tålmodigheten ikke alltid strekker til.. hos henne heller kan jeg vel tillegge, så er hun jo kjærligheten selv, og ivrer jo som få etter å dele denne villig ut. Så det er ikke mange bevegelsene som skal til i Leonoras seng, før mor henger over kanten :
"åååå, ska du opp å kose vennen :)!" hehehe.. jeg må le litt... Men så fantastisk det må være å ha en slik mamma, og spesielt i denne situasjonen!!

Det har jo vært frustrerende å se på jenten vår famle rundt med de verste blåklokkene i manns minne, litt som Mike Tyson i glansdagene, og til slutt begynte det å røyne litt på tålmodet til den lille engelen vår. Spesielt da vi skulle gi henne grøt, da ble hun frustret altså.... Satt å gapte alle veier, litt sånn forsiktig og lyttende, som for å høre hvor skjeen var hen :) Vi måtte jo flire litt av henne også da...:)
Men da hun våknet etter siste ettermiddagsluren idag, når jeg tok henne opp igjen, så registrerte vi plutselig at hun skakket hodet mot mamma,og da så vi plutselig en liten glipe på øyet igjen!!
Og det var bare som en åpenbaring fra himmelen, for hele familien, plutselig var vi "sammen" igjen... Og det tok omtrent, njaaaa, fire sekunder, før hun peilet seg først inn på mammas telefon :
"Den der kjenner jeg....smatt-smatt-smatt...mmmmm like god som vanlig...."'
Så en avis :
"hmm tror jeg har gått glipp av noe de siste dagene...." krølle-rive-riste-kaste.... Hva er neste post ? ...

Så, det går virkelig rette veien med gullet, også iflg legen, på visittrunden...
Han mente at dersom utviklingen fortsetter, så kan vi trolig reise hjem lørdag/søndag... Fantastiske nyheter!

Det som både Kari og jeg er helt imponert over, og som virkelig har gått opp for oss i løpet av dagen, er Leonoras helt vanvittige tilpasningsevne!!!
Ikke èn gang hele uken har hun skreket av misnøye, som følge av situasjonen.
Selvfølgelig når hun har vært sulten, trøtt og de vanlige greiene, men ikke èn eneste gang i protest mot situasjonene hun plutselig har vært tvunget til å innfinne seg i!
Det er så imponerende, og forteller meg bare at hun er trygg, sterk og tilfreds, uansett omstendighet, noen forutsetninger som garantert vil bringe henne langt her i livet!!
Barns evne til omstilling er enorm!!

Jaja... Det var den dagen, og far har trukket seg ensom tilbake til cockpiten, mens mor igjen er der hvor hun aller helst vil være nå! Ved sin høyst elskede datters side.... :)

Imorgen skal far på skolen i Nydalen hele dagen, så mor og datter skal kose seg alene, og kanskje få litt besøk av noen venninner :)

Husk :
Livet handler ikke så mye om hvordan du har det, men mer om hvordan du tar det -

Riksen - Dag 3

Jepsi Pepsi...

Så var gårsdagen atter en gang forbi, og når vi våknet hadde de grå skyene lagt seg over Oslo, og bak oss hadde vi lagt to dager med spenning og frustrasjon..
Dagen idag var mest preget av forventning, en slags spenningsblandet forventning til hva som ville skje, om Leonora ville våkne til i løpet av dagen osv...

Vi livnet til i 0700 tiden, etter en forholdsvis god natts søvn, stelte oss og ruslet ganske kjapt avgårde, i retning av intensivavdelingen, som for natten hadde huset gulleklumpen vår:)
Spente kom vi inn til babyjenten vår, som lå der, med sutten i munnen, koblet til all verdens maskiner, og sikkert drømte sine søteste drømmer...

Vi stod bare og beundret henne litt og fikk nattens oppdateringer av sykepleieren, og kjente på takknemligheten av å se henne igjen, og være nær henne. For det var ikke bare greit å forlate henne i en ukjent verden, med ukjente mennesker over natten. Men hun hadde jo vært i de tryggeste hender.
Igjen ble det jo en sterk opplevelse å stå over sengen hennes, i det hun gløttet såvidt på ene øyet og registrerte såvidt i det fjerne at mamma & pappa var der...
Men hun var jo helt fjern av morfindryppet hun hadde hatt hele natten gjennom, så det var ikke lenge før øyet gled igjen, og hun forsvant inn i drømmenes rike igjen...

Selv om man vet at dette er noe hun aldri kommer til å lide under, klarte jeg ikke la være å undre meg over hva hun følte der hun lå, hva hun tenkte... Om hun hadde en slags følelese av at vi hadde sviktet henne, om hun hadde gjort noe galt siden vi hadde forlatt henne der alene... Om hun hadde det vondt på noen som helst måte.... der hun lå så stille og hjelpeløs.

Men det vet vi jo at hun sannsynligvis var lykkelig uvitende om.... :)

Kari&Jeg tuslet så opp i avdelingen og spiste frokost, sammen med noen av de andre foreldrene der, mens Leonora ble skrevet ut fra intensiven.
Så var det tilbake for å hente henne, sammen med to pleiere som kjørte henne i sengen sin bort til den avdelingen hvor hun skal bo til hun skrives ut fra Riksen....

Der ble hun lagt inn på ett overvåkningsrom, hvor hun skal ligge til hun er sprek nok til å kunne ligge på ett eget rom sammen med mamman sin igjen...
Skranglingen i sengen(sykehus-sprinkelseng) hadde jo vekket den lille prinsessen opp underveis, og hun var sånn halveis våken i det vi parkerte henne på rommet.
Hun satt tydeligvis sin lit til den høye, lyse sykepleieren som bøyde seg over sengen der, og i halvdesperasjon over å ikke klare å sette seg opp i sengen, strakk hun begge armene så langt hun orket opp mot henne :
"Å kan jeg komme opp til deg, vær så snill!" ... men det kunnne hun selvsagt ikke på dette tidspunktet, og med en litt sånn tørrkvalt gråt i halsen resignerte hun tilbake på puten sin.
Det var vondt å se hvor fjern og hjelpeløs hun var, stakkars liten, men samtidig godt å kunne registrere ett ønske om kontakt og lyst til nærhet..

Fra sin plass på puten, klarte hun derimot å nappe tak i skiltet rundt halsen hennes, og det hang hun godt tak i, noe som virkelig er likt Leonora når hun er sitt vanlige jeg :)
Det tydet godt... Men foreløpig måtte vi være sikker på at hun holdt seg i ro noen timer til, derfor måtte morfindryppet opprettholdes, siden de skjønte at denne fort kunne bli aktiv!

Det ble mange timer ved sengen i dag, hvor hun bare sov og sov, med to foreldre som satt og verket etter kontakt, og kos med babyen sin... Vi ville jo bare holde henne igjen!

Kirurgen var innom på visitt, og forklarte hvordan inngrepet var gjennomført, eller rettere sagt, hva han konkret hadde rettet på.
Slik han kunne bedømme, var det ett meget vellykket inngrep, med godt resultat, som først ville være virkelig synlig om to-tre uker, etter alt av hevelser og osv har gått tilbake.

Vi er overlykkelige over at det var han som utførte operasjonen!! Vi hadde jo blant annet regnet med/ fryktet at de skulle barbere deler av hodet hennes for å komme til, men stor var overraskelsen over å se at alle de deilige lokkene hennes var intakte da hun kom tilbake!
Dette var ikke tilfellet hos en av de andre pasientene i avdelingen, som måtte få en annen kirurg da han var sykemeldt..

Etter hvert begynte engelen å våkne til litt, og det tok ikke lang tid før hun spyttet ut sutten og sugde tak i en rangle pappaen viftet foran nesen.... Bang-bang-bang i sengekanten med den, mens hun prøvde å gurgle noen lyder, tilsynelatende helt uberørt av det hele, selv om hun fortsatt var groggy der hun lå... Men så nydelig .) ... Nå kommer hun tilbake tenkte jeg, og kjente lettelsen og gleden fylte hjertet igjen :)

Fremdeles tilkoblet all verdens remedier, fikk vi henne ut av sengen og ned i mammas fang, hvor matlysten ikke lot vente på seg :) For en fantastisk følelse det var, å se henne trygg og tilfreds i fanget etter første måltidet på halvannet døgn!

Så ble det jo en del mer soving på henne, de koblet henne av morfindryppet 1800, og vi tok oss en liten retreat på lugaren, men etter en stund ringte de oss, rundt 2030 kanskje :
"Nå er Leonora VELDIG våken og VELDIG leken" ..hehehe... det kan jeg tro, tenkte jeg i mitt stille sinn, for du får ikke stagget dem uten videre ser du.

Så da suste vi tilbake til henne, og stor var gjensynsgleden for alle, for nå var hun virkelig våken!..Men hadde jo hovnet så opp, bare på den lille tiden vi var borte, og kikket ut gjennom noen smale striper midt i ansiktet... Huff, så ikke mye godt ut for henne, men det virket ikke som det plaget henne så mye mer enn at det var en irritasjon å ikke få med seg alt....:) hun hater jo å gå glipp av noe som helst! :):)
Så kunne vi kose masse, etter alle effekter var koblet fra... og hun underholdt hele korridoren der på kvelden, med gurgling, prating og sang :)
Helt utrolig, allerede nå, og hadde hun fått velge, så ville hun nok ned å krype rundt der, men der gikk grensen:)

Slitsomt var det allikevel, å betrakte alle som var der, og alle andre inntrykk gjennom de smale gluggene, så til slutt begynte hun å gi opp, og Kari kunne trygt plassere henne i en nusselig "himmelseng" den ene pleieren hadde rigget så koselig til for henne der....!

Det var nok en lang, men allikevel god dag, hvor vi har kommet milevis i riktig retning, og vi er så stolte over deg Lille Leonora. Over den tålmodigheten, tilpasningsdyktigheten og tilliten du viser.
Denne frøkna her skal nok klare det meste hun vil i dette livet !

Og igjen, perspektivet kommer fort tilbake etter en stund i våre egne bekymringer.... Når en ser at dette er bagateller, i omgivelser preget med de mest håpløse tilfeller du kan tenke deg... Det er mange skjebner, som kunne trenge masse støtte og omsorg, men som må klare seg gjennom utrolige ting her i verden!

Så vi er takknemlig for at vi har hverandre, og for at vi har mange som tenker på oss, og på vår lille skatt.... og for at våre utfordringer tross alt er for ingenting å regne!!

Sov godt Leonora! Imorgen skal vi virkelig kose oss, alle tre:)

Riksen - Dag 2

Aiaiai.. det føles ikke særlig feil å løfte mine småsåre og småsvette fotblad litt opp i høyden her, etter nok en dag med ganske mange, lange turer i korridorene på Rikshospitalet.
Det er laaangt å gå fra den blokken hvor foreldreovernattingen er lokalisert, til den/ de avdelingene Leonora har vært innom, for å si det sånn, og det blir noen ganger at og fram i løpet av dagen.
Men det er jo godt å få trimmet seg litt, og strengt tatt, så er det ganske befriende å forlate avdelingene innimellom,

Dagen begynte 0700... For meg ihvertfall ;) Karimor ringte 0715, for å forsikre seg om at jeg var på gang, og da hadde Leonora allerede laget sirkus en times tid, noe som viste seg mer krevende enn normalt!!
Ikke så underlig kanskje, med tanke på at hun hadde fastet fra igår kveld, og måtte forbli fastende frem til avlevering på anestesiavdelingen klokken 0800.
Det kunne kanskje fungert greit isolert sett, men det faktum at hun som jeg nevnte igår, var badet i sprit, gjorde at hun heller ikke kunne krype rundt og leke og herje som hun pleier...

Og til dere som ikke har sett henne i det siste, så begynner hun å bli nokså aktiv, så det å ikke få lov til å utfolde seg, er frustrerende til tusen for den lille røveren :)

Så var det tusen kroners spørsmålet fra gårsdagen som skulle besvares :
- Hva med legen : er han sykemeldt, er han på ferie osv... Og i så fall, hvem skal overta? ..

Da jeg rundet hjørnet på avdelingen 0730, var det som den evinnelige byrden fra skuldrene vi alle har hørt om, bare ble kastet i glemselens hav for ever!!
Langt der nede i korridoren, på vei ut fra legenes besøkskontor, skimtet jeg en skikkelse jeg øyeblikkelig kjente igjen !! Altså, i tillegg til Karis da, jeg dro jo kjensel på den også, for å si det sånn ;)
Og det var den karakteristiske fremtoningen til dagens helt i vår verden, Norges fremste nevrokirurg på dette området:)
FANTASTISK, og en helt ubeskrivelig lettelse for to bekymrede foreldre... Det var altså en smilende kone som møtte meg, med en ikke fullt så happy baby :)

Da vi visste at vår lille prinsesse ville havne i de beste hender, var det ikke fullt så tungt å trille henne inn på operasjonsstuen... Jeg ble stående i korridoren, mens Kari var kledd opp for å kunne følge Leonora helt inn. Der hadde hun visst lagt i mammas kjærlige,trygge armer, med sutten i munnen under masken, mens hun kikket mamman sin dypt i øynene, pustet inn, og sovnet......

Kari og jeg dro da ut fra Riksen, for å prøve å kose oss litt sammen, og få dagen til å gå... også har det jo vært ubeskrivelig deilig vær i Oslo idag!!
Vi startet ved Regjeringskvartalet og domkirken, hvor det fortsatt ligger en del blomster og brev.. Sterkt å stå der og lese litt, og kjenne på virkeligheten i den tragedien vi alle har opplevd gjennom media. . . Ødeleggelsene var bare helt uvirkelige, og så voldsomt mye mer omfattende enn jeg kunne forstå!
Så tuslet vi videre til Aker Brygge, hvor vi tok en is og en milkshake, og bare nøt varmen og solen fra en skyfri himmel :) Helt skjønt, dette trengte vi!!!

Vi var tilbake på Riksen rundt 1300, og ventet spent på å bli oppringt fra intensiven, hvor Leonora skulle bli bragt for oppvåkning.
Lange ble de nærmere 2 timene som gikk før det endelig ringte i Karis telefon!
Vi sto i korridoren utenfor oppvåkningen omtrent før Kari hadde lagt på... Og var bare så spent på å se jenten vår!

Og der lå hun... Kari fikk en litt ubehagelig opplevelse med en gang, da Leonora lå fullstendig livløs, og var ganske gul/blek i ansiktet, med en tube ut av munnen...
Pappa`n syntes heller ikke det var godt å se den lille, forsvarsløse skatten ligger der, med bekymringsrynken i pannen, og slanger og ledninger over alt... Og da mener jeg over alt!!
I hodet, i halsen, i lysken, i foten, i armen, samt kateter til urin.... Over alt!!
Og isposer rundt hele hodet....

Men... det tok ikke lang tid før hun gløttet opp det ene øyet, og så både mamman og pappan sin, og klemte fingeren til pappa :)
For en lykke!!
Å se, og kjenne, at hun på tross av alt det ukjente, kunne kjenne trygghet, og vise gjenkjennelse :) Det varmet ... :)....

Kirurgen hadde vært innom og sett til henne rett før vi kom, og hadde gitt uttrykk for at han var fornøyd med resultatet, og at alt hadde gått bra, i den fem!!! timer lange operasjonen...
Vi får forhåpentlig en prat med ham imorgen!

Javel, så er det sånn... Nå ligger hun på intensiven som sagt, og skal ligge der over natten til observasjon, og der er det ikke plass til pårørende..
Så det vil si at Kari skal sove her hos meg, hvor vi begge er laaangt borte fra datteren vår, som ligger blant ukjente, med slanger og ledninger over alt, i en døsig morfinrus med is på hodet.
Det er en surrealistisk, og ikke veldig behagelig følelse, men tross alt er vi takknemlige, og ser med forventning frem til fortsettelsen imorgen!!
Tenker min lille frøken, når hun endelig våkner til, gjør det med ett VRÆÆÆÆL!!
For hun vet å si fra hvis hun ikke er fornøyd... hehe..

Nå må vi stikke og si god natt til verdens vakreste lille skapning, og forsikre oss om at hun fortsatt sover sin søte, uvitende søvn.

God natt!!