Riksen - Dag 2

Aiaiai.. det føles ikke særlig feil å løfte mine småsåre og småsvette fotblad litt opp i høyden her, etter nok en dag med ganske mange, lange turer i korridorene på Rikshospitalet.
Det er laaangt å gå fra den blokken hvor foreldreovernattingen er lokalisert, til den/ de avdelingene Leonora har vært innom, for å si det sånn, og det blir noen ganger at og fram i løpet av dagen.
Men det er jo godt å få trimmet seg litt, og strengt tatt, så er det ganske befriende å forlate avdelingene innimellom,

Dagen begynte 0700... For meg ihvertfall ;) Karimor ringte 0715, for å forsikre seg om at jeg var på gang, og da hadde Leonora allerede laget sirkus en times tid, noe som viste seg mer krevende enn normalt!!
Ikke så underlig kanskje, med tanke på at hun hadde fastet fra igår kveld, og måtte forbli fastende frem til avlevering på anestesiavdelingen klokken 0800.
Det kunne kanskje fungert greit isolert sett, men det faktum at hun som jeg nevnte igår, var badet i sprit, gjorde at hun heller ikke kunne krype rundt og leke og herje som hun pleier...

Og til dere som ikke har sett henne i det siste, så begynner hun å bli nokså aktiv, så det å ikke få lov til å utfolde seg, er frustrerende til tusen for den lille røveren :)

Så var det tusen kroners spørsmålet fra gårsdagen som skulle besvares :
- Hva med legen : er han sykemeldt, er han på ferie osv... Og i så fall, hvem skal overta? ..

Da jeg rundet hjørnet på avdelingen 0730, var det som den evinnelige byrden fra skuldrene vi alle har hørt om, bare ble kastet i glemselens hav for ever!!
Langt der nede i korridoren, på vei ut fra legenes besøkskontor, skimtet jeg en skikkelse jeg øyeblikkelig kjente igjen !! Altså, i tillegg til Karis da, jeg dro jo kjensel på den også, for å si det sånn ;)
Og det var den karakteristiske fremtoningen til dagens helt i vår verden, Norges fremste nevrokirurg på dette området:)
FANTASTISK, og en helt ubeskrivelig lettelse for to bekymrede foreldre... Det var altså en smilende kone som møtte meg, med en ikke fullt så happy baby :)

Da vi visste at vår lille prinsesse ville havne i de beste hender, var det ikke fullt så tungt å trille henne inn på operasjonsstuen... Jeg ble stående i korridoren, mens Kari var kledd opp for å kunne følge Leonora helt inn. Der hadde hun visst lagt i mammas kjærlige,trygge armer, med sutten i munnen under masken, mens hun kikket mamman sin dypt i øynene, pustet inn, og sovnet......

Kari og jeg dro da ut fra Riksen, for å prøve å kose oss litt sammen, og få dagen til å gå... også har det jo vært ubeskrivelig deilig vær i Oslo idag!!
Vi startet ved Regjeringskvartalet og domkirken, hvor det fortsatt ligger en del blomster og brev.. Sterkt å stå der og lese litt, og kjenne på virkeligheten i den tragedien vi alle har opplevd gjennom media. . . Ødeleggelsene var bare helt uvirkelige, og så voldsomt mye mer omfattende enn jeg kunne forstå!
Så tuslet vi videre til Aker Brygge, hvor vi tok en is og en milkshake, og bare nøt varmen og solen fra en skyfri himmel :) Helt skjønt, dette trengte vi!!!

Vi var tilbake på Riksen rundt 1300, og ventet spent på å bli oppringt fra intensiven, hvor Leonora skulle bli bragt for oppvåkning.
Lange ble de nærmere 2 timene som gikk før det endelig ringte i Karis telefon!
Vi sto i korridoren utenfor oppvåkningen omtrent før Kari hadde lagt på... Og var bare så spent på å se jenten vår!

Og der lå hun... Kari fikk en litt ubehagelig opplevelse med en gang, da Leonora lå fullstendig livløs, og var ganske gul/blek i ansiktet, med en tube ut av munnen...
Pappa`n syntes heller ikke det var godt å se den lille, forsvarsløse skatten ligger der, med bekymringsrynken i pannen, og slanger og ledninger over alt... Og da mener jeg over alt!!
I hodet, i halsen, i lysken, i foten, i armen, samt kateter til urin.... Over alt!!
Og isposer rundt hele hodet....

Men... det tok ikke lang tid før hun gløttet opp det ene øyet, og så både mamman og pappan sin, og klemte fingeren til pappa :)
For en lykke!!
Å se, og kjenne, at hun på tross av alt det ukjente, kunne kjenne trygghet, og vise gjenkjennelse :) Det varmet ... :)....

Kirurgen hadde vært innom og sett til henne rett før vi kom, og hadde gitt uttrykk for at han var fornøyd med resultatet, og at alt hadde gått bra, i den fem!!! timer lange operasjonen...
Vi får forhåpentlig en prat med ham imorgen!

Javel, så er det sånn... Nå ligger hun på intensiven som sagt, og skal ligge der over natten til observasjon, og der er det ikke plass til pårørende..
Så det vil si at Kari skal sove her hos meg, hvor vi begge er laaangt borte fra datteren vår, som ligger blant ukjente, med slanger og ledninger over alt, i en døsig morfinrus med is på hodet.
Det er en surrealistisk, og ikke veldig behagelig følelse, men tross alt er vi takknemlige, og ser med forventning frem til fortsettelsen imorgen!!
Tenker min lille frøken, når hun endelig våkner til, gjør det med ett VRÆÆÆÆL!!
For hun vet å si fra hvis hun ikke er fornøyd... hehe..

Nå må vi stikke og si god natt til verdens vakreste lille skapning, og forsikre oss om at hun fortsatt sover sin søte, uvitende søvn.

God natt!!